Fischer Art Landemerker

Über Farbschocktherapie, tibetische Kinder und vieles mehr

Å bli kjent, 2006, håndkolorert litografi. 38 x 55 cm Das Kennenlernen, 2006, Lithographie handcoloriert, 38 x 55 cm til å finne kunstneren, og så ble jeg bedt til audiens. Kunstverket var en panservogn fra andre verdenskrig som jeg hadde malt i to forskjellige stiler: svart/hvitt nederst for å skildre krig og død og elendighet, glade farger og motiv øverst som hyllest til liv og fred og kjærlighet. ”Kanonen” spyttet ut såpebobler. Mange i Stavanger vil huske panservognen. Den stod på torget i fjor, og i seks uker var den byens mest fotograferte objekt. Hvorfor ble Dalai Lama så fascinert av akkurat panservognen din? Mens noen har latt seg provosere av at en tysker tør å bruke en panservogn fra andre verdenskrig som grunnlag for et kunstverk, har Dalai Lama forstått at dette var en hyllest til fred, laget av en tysk kunstner som var født lenge etter krigen og som hadde opplevd hvordan det var å leve bak en mur i mange år. Audiensen hos Dalai Lama resulterte i en lengre samtale om kunst og formspråk og en invitasjon til en tibetansk barnelandsby i India. Der underviste jeg både barn og tibetanske kunstnere i tegning. I India fikk jeg også møte broren til Dalai Lama og andre overlevende fra kinesiske overgrep på Tibet. Sammen med en tysk forfatter lager jeg nå en bok om tibetansk historie. Forordet er skrevet av Dalai Lama. Boka vil bli ferdig våren 2010. 4 Jeg vet at du er flink til å kommunisere uten ord, men til en samtale med Dalai Lama må du da ha hatt en oversetter? Ja, ved mine sammenlagt fire møter med Dalai Lama ble det hentet inn en tibetansk munk som bor i Sveits. Det var litt morsomt. Jeg er jo ikke vant til å snakke med munker, og jeg pleier å snakke nokså frimodig. Av og til kunne jeg se den unge oversetteren rødme litt. Jeg er ikke sikker på om han oversatte absolutt alt jeg sa. Eller om det tibetanske språket overhodet har den type ord jeg ofte bruker… Du har utviklet din særegne personlige stil. Hvilke kunstnere har preget den? Det er nok mest Max Ernst, Keith Haring og T-bane-grafitti. Hvordan ville du betegne din egen stil? Jeg liker å betegne den som ”fargesjokkterapi” og ”markedsøkonomisk realisme”, i motsetning til ”gråtonefetisjismen” i den abstrakte malekunsten og til kommunismens ”sosialistiske realisme”. Jeg ser meg stilistisk i en posisjon mellom komikk og politisk motivert virkelighet. Mine verk forteller historier – for det meste overtydelige, men alltid fulle av hentydninger og ironiske spark til hendelser i samtiden.