Fischer Art Landemerker

Über Farbschocktherapie, tibetische Kinder und vieles mehr

Om fargesjokkterapi, tibetanske barn og mye mer Michael Fischer-Art i samtale med Marleen Laschet Du ble født som Michael Fischer i Leipzig i 1969. Hvordan var det å vokse opp i DDR for et barn med artistisk talent? Jeg arvet kunstnertalentet og tegnelysten etter min bestemor Charlotte. Likevel hadde jeg aldri hatt muligheten til å komme inn på noe kunstakademi i Øst-Tyskland. Det kommunistiske regimet hadde dogmatiske krav til kunst. ”Sosialistisk realisme” med sin idealisering av arbeidet og arbeideren var den eneste stilen som var tillatt, og det var jeg ikke interessert i. Så jeg fullførte en utdannelse som murer og maler og jobbet som vaktmester. Mot slutten av 1980-tallet begynte jeg å jobbe på psykiatrisk avdeling i et sykehus og tok samtidig utdanning som psykiatripleier. Der begynte jeg å tegne sammen med pasientene. For dem ble det som et slags terapi, hvilket viste seg å redusere medisinbehovet betraktelig. Folk fikk kanalisert frustrasjoner på en kreativ måte. Så der kunne du faktisk begynne å utfolde deg som kunstner? Ja. Dette var en nisje for en spirende kunstner i det rådende regimet. Her fikk jeg fred til å utfolde min kreativitet. Fargerike tegninger til innesperrete psykiatripasienter ble ikke sett på som en ideologisk trussel for systemet. Haha, se så feil de tok! Og så begynte det politiske klimaet å forandre seg i DDR, ikke minst i Leipzig. Var du aktivt med på dette? Fra 1987 begynte jeg å engasjere meg i motstandsbevegelsen ved å lage bannere og trykke flygeblad til fredsdemonstrasjonene. Og så falt berlinmuren, og Fischer ble til Fischer-Art? Muren falt og jeg begynte på skolen igjen, tok artium på kveldsskole i 1992 og 2 kom inn på Høyskolen for grafikk og bokkunst (Hochschule für Graphik und Buchkunst, HGB) i Leipzig, der jeg studerte frem til 1997. Jeg skiftet navn til Fischer-Art og har jobbet som selvstendig kunstner siden. I et intervju med Rogalands Avis for to år siden spurte journalisten hvorfor du bruker så sterke, ublandede farger. Svaret ditt var enkelt. ”I DDR var alt bare grått. Som barn hadde jeg en drøm om å stjele en brannbil, fylle den med gul og rød og grønn maling og sprøyte den på husene.” Denne barnedrømmen har i mange hensikter gått i oppfyllelse. Ja, det er mange hus og offentlige bygg som jeg har fått lov til å sette farge på. Det mest synlige prosjektet mitt i hjembyen Leipzig var forblendingen av tre DDRhøyhus midt i sentrum. På PVC-lerret trykte vi 999 portretter av kjendiser som jeg hadde tegnet. Nå er byggene revet, heldigvis. De var ikke noe å spare på. Og alle disse portrettene? Lerretet ble klipt opp og pvc-portrettene ble auksjonert bort på internett, sammen med originalene. Mange har sett disse forblendede byggene, men skal vi trekke frem én bestemt person som ble imponert over kunsten din på den tiden, så må det nok være Dalai Lama? Dalai Lama var på besøk i Leipzig i mai 2007. Fra sitt hotellrom i øverste etasje på Westin kunne han se sitt eget portrett på bygget på andre siden av veien, og så et annet verk som var satt opp foran det nye kunstmuseet. Det var særlig dette verket som han ble fascinert av. Han sendte ut en av sine sekretærer